Kapittel 21 — Den ledende hånden i arbeidet

GSAM 322.1«Jeg vil lære dig og vise dig den vei du skal vandre.»¹

GSAM 322.2For den som setter sin lit til Herren, er hans omsorg stadig tydelig. Det er imidlertid tider når denne omsorgen blir særlig tydelig, for eksempel ved spesielle redninger fra ondskap og farer, synlige og usynlige, og direkte providentielle muligheter for utbredelsen av hans sannhet. Det er disse temaene dette kapittelet omhandler.

GSAM 322Det første synet i Michigan

GSAM 322.3I mai 1853 besøkte pastor White og hans kone Michigan. Det var første gang de hadde vært vest for Buffalo i New York. Den siste sabbaten i mai befant de seg i Tyrone, og på dette stedet fikk fru White i et syn vist de ulike gruppene av sabbatsholdere i delstaten, sammen med advarsler om de påvirkningene som kunne virke mot dem. Den 2. juni, i Jackson, skrev hun åtte sider på foolscap-papir, hvor hun redegjorde for noen av de tingene som var blitt vist henne. Hun ga meg en blyantkopi av synet, på betingelse av at jeg skulle gi henne en ren kopi skrevet med penn og blekk.

GSAM 322En kvinne som påstod å være hellig

GSAM 322.4Blant annet ble det beskrevet tilfellet med en kvinne som forsøkte å trenge seg inn blant vårt folk. Hun sa at denne kvinnen bekjente seg til stor hellighet. Fru White hadde aldri møtt henne og hadde ingen kunnskap om henne bortsett fra det som ble åpenbart for henne i dette synet. Hun fortalte ikke bare om kvinnens fremgangsmåte, men også at når hun ble irettesatt, ville hun innta et skinnhellig uttrykk og si: «Herren—kjenner—mitt—hjerte.» Hun sa at denne kvinnen reiste rundt i landet sammen med en ung mann, mens ektemannen hennes, en gammel mann, var hjemme og arbeidet for å forsørge dem i deres onde livsførsel. Fru White sa at Herren hadde vist henne at «til tross for kvinnens påstander om hellighet, gjorde hun og den unge mannen seg skyldige i å bryte det syvende budet.» Med den skriftlige beskrivelsen av denne saken i lommen ventet jeg med en viss bekymring på å se hvordan saken ville utvikle seg.

GSAM 323Møtet i Vergennes, Michigan

GSAM 323.1Vi hadde møter i Jackson, Battle Creek, Bedford og Hastings, og kom deretter til Vergennes i Kent County, som viste seg å være stedet der kvinnen bodde. Vi ankom stedet der vi skulle overnatte, den 11. juni, litt før sabbat. Vårt overnattingssted var hjemmet til en pastor White som tidligere hadde vært predikant i det kristne trossamfunnet. Siden dette var et nybosatt område, var det gjort forberedelser for møtene våre i en stor, nybygd låve, tre engelske mil lenger bort, og kvinnen som ble sett i synet, viste det seg, bodde fortsatt to engelske mil lenger bort fra møtestedet.

GSAM 323Vitnesbyrd til fanatikeren

GSAM 323.212. juni kl. 10.30 samlet vi oss i låven til møte. Fru White satt i venstre ende av plattformen, jeg satt ved siden av henne, pastor Cornell ved siden av meg, og pastor White sto til høyre for plattformen og talte. Etter at han hadde snakket i omtrent femten minutter, kom en gammel mann og en ung mann inn sammen og satte seg på den fremste benken ved siden av plattformen. De var ledsaget av en høy, slank kvinne med mørk hudfarge, som satte seg nær døren. Etter en kort tale av pastor White reiste fru White seg og innledet sine bemerkninger med å snakke om den omhu predikantene bør utvise for ikke å skade det arbeidet som er betrodd dem, ved å bruke teksten: «Rens eder, I som bærer Herrens kar.» Hun sa at det ikke var Guds påbud å kalle en kvinne til å reise rundt i landet sammen med noen annen mann enn sin ektemann. Til slutt sa hun klart og tydelig:

GSAM 323.2«Den kvinnen som for kort tid siden satte seg ned ved døren, hevder at Gud har kalt henne til å forkynne. Hun reiser sammen med denne unge mannen som nettopp satte seg foran talerstolen, mens denne gamle mannen, hennes ektemann – må Gud ha medlidenhet med ham! – sliter hjemme for å tjene penger som de bruker til å fortsette sin synd. Hun påstår å være svært hellig – å være helliget – men til tross for all hennes påståtte hellighet har Gud vist meg at hun og denne unge mannen gjør seg skyldige i å bryte det syvende budet.»

GSAM 324.1Alle tilstedeværende visste at fru White aldri hadde sett disse personene før de kom inn i låven. At hun pekte dem ut og beskrev deres karakter på den måten hun gjorde, påvirket de tilstedeværendes sinn, styrket deres tillit og bekreftet deres tro på synene.

GSAM 324Ordene ble uttalt som forutsagt

GSAM 324.2Mens fru White avla sitt vitnesbyrd, var det et spent blikk rettet mot fru Alcott, kvinnen som ble irettesatt, for å se hvordan hun tok imot det som ble sagt, og hva hun ville gjøre og si. Hadde hun vært uskyldig i anklagen mot henne, ville man naturligvis forvente at hun reiste seg og benektet det hele. Hvis hun var skyldig og grovt korrupt, ville hun kanskje ikke nøle med å benekte alt, selv om hun visste at det var sant. I stedet gjorde hun akkurat det vitnesbyrdet sa at hun ville gjøre når hun ble irettesatt. Hun reiste seg langsomt, mens alle øyne var rettet mot henne, og med et skinnhellig uttrykk sa hun langsomt: «Herren – kjenner – mitt – hjerte», og satte seg ned uten å si et ord til. Hun hadde sagt akkurat det vitnesbyrdet sa at hun ville si, og sa det på samme måte.

GSAM 325Skyld innrømmet

GSAM 325.1Det er sant at Gud kjente deres hjerter, og de visste selv at de var skyldige i anklagen; for etterpå sa den unge mannen til herr Gardner, en innbygger fra samme sted, som utspurte ham grundig om saken: «Herr Gardner, det fru White sa om oss var altfor sant;» og kvinnen, etter å ha fortalt fru Wilson i Greenville i 1862 at hun «ikke ville våge å si et ord mot søster White, av frykt for å bli funnet i strid med Gud», innrømmet at det som ble vist om henne og den unge mannen, var sant.

GSAM 325Messenger-gruppen

GSAM 325.2I løpet av høsten 1853 slo noen få misfornøyde i Michigan seg sammen og begynte å gi ut et blad kalt Messenger of Truth. Formålet med dette bladet og dets redaktører syntes å være å rive ned og sverte i stedet for å bygge opp. Mange usannheter ble trykt på sidene, noe som forstyrret oss i vårt arbeid med budskapet; og siden dette var vår første erfaring med et så åpent angrep, anså vi det som vår plikt å tilbakevise deres ærekrenkende påstander. Dette tok tid som burde vært brukt på å fremme sannheten som var betrodd oss, og passet godt inn i Satans planer, som utvilsomt var opphavsmannen til denne motstanden. Og slik fortsatte situasjonen frem til kvelden den 20. juni 1855, da pastor White og hans kone, pastor Cottrell og jeg selv nettopp hadde avsluttet et møte i Oswego, New York. Vi hadde blitt forstyrret under møtet av en viss Lillis, som kom inn og delte ut disse ærekrenkende dokumentene blant folket. Igjen kom spørsmålet om vår plikt i denne saken opp. Alle tidligere forsøk på å imøtegå deres usannheter hadde bare ført til at de diktet opp enda flere.

GSAM 325Råd og profeti

GSAM 325.3På et bønnemøte som ble holdt den kvelden i John Places hus i byen Oswego, fikk fru White et syn der det ble vist henne at hvis vi fortsatte med vårt arbeid og forkynte sannheten, uten å bry oss om slike mennesker som «Messenger-gruppen», ville de gå til krig mot hverandre, og avisen deres ville gå under, og når det skjedde, ville vi oppdage at våre rekker hadde blitt fordoblet. Da vi trodde at dette vitnesbyrdet kom fra Herren, begynte vi straks å handle i samsvar med det.

GSAM 326Messenger-gruppens og avisens sammenbrudd

GSAM 326.1Sannhetens sak gjorde raske fremskritt, mens «Messenger-gruppen» havnet i indre stridigheter. I løpet av kort tid ble gruppen spredt, og mange av lederne hadde gitt opp sabbaten. Avisen deres opphørte snart på grunn av manglende støtte, og han som en stund hadde fungert som redaktør, vendte oppmerksomheten mot å undervise i skolen; men da han ikke først hadde lært å beherske seg selv, mislyktes han fullstendig i å beherske elevene sine. Da han forsøkte å irettesette en av guttene i skolen, trakk han en revolver, som klikket, men ikke gikk av. For å unngå lynsjing ble han tvunget til å flykte om natten til Canada.

GSAM 326Virkningen på adventbevegelsen

GSAM 326.2På denne tiden hersket det større harmoni og enhet blant vårt folk enn noensinne før; og da man gjorde en innsats for å spre budskapet, åpnet veien seg i alle retninger.

GSAM 326.3I nr. 10, bind 11, av Review, 14. januar 1858, sa redaktøren, da han snakket om resultatet av Messenger-arbeidet: «På tidspunktet for splittelsen, da det ble gjort forsøk på å ødelegge Review, ble kirkens eiendom ved kontoret verdsatt til bare 700 dollar. Siden den gang har verdien økt til 5 000 dollar. Da var det omtrent tusen betalende abonnenter, nå er det to tusen, i tillegg til en ganske omfattende liste over ‘gratisabonnenter’.»

GSAM 326.4Siden vi nå hadde nådd det tidspunktet (1858) da «Messenger-gruppen» splittet seg og spredte seg, og Messenger opphørte å eksistere, er tallene ovenfor betydningsfulle. I takt med at antallet betalende abonnenter på Review hadde blitt nøyaktig fordoblet, hadde også antallet troende mer enn fordoblet seg. Dermed ble profetien som ble gitt gjennom fru White i juni 1855, oppfylt.

GSAM 327Teltmøter ble først foreslått

GSAM 327.1I budskapets tidlige dager var det vår skikk å holde møter i skolehus når det ikke var mulig å finne et bedre sted. I en slik bygning samlet det seg ved en anledning en så stor folkemengde at to skolehus av den størrelsen ikke ville ha rommet dem. For at alle skulle kunne høre ham, sto taleren i et åpent vindu og talte til dem som var inne i huset og til et større publikum som satt i vognene sine og på gresset. Det var synet av denne store forsamlingen som førte til at man begynte å vurdere å holde teltmøter.

GSAM 327Det første teltmøtet i Battle Creek, Michigan

GSAM 327.2Derfor ble det 22. mai 1854 vedtatt av pastor James White og andre i rådet at det ville være en gjennomførbar plan å bruke telt til møter. På den tiden ble store telt svært sjelden brukt til andre formål enn sirkus, menasjerier og forestillinger av ulike slag. Michigan var den første delstaten der syvendedags-adventistene tok dette initiativet innenfor denne arbeidsformen. Det første teltmøtet ble innledet i Battle Creek 10. juni 1854. I dag har denne måten å avholde møter på i sommersesongen vokst til store proporsjoner.

GSAM 327Forslag om leirmøter

GSAM 327.3I 1868 ble det tatt et nytt dristig skritt. Man vurderte nøye om det var hensiktsmessig å avholde leirmøter, og man kom frem til at dette ville være en utmerket måte å imøtekomme de store folkemengdene som samlet seg til de store fellesmøtene. Med et stort telt for offentlige gudstjenester og mindre familietelt ville folk få det behagelig, og dermed kunne man tilbringe flere dager på en fruktbar måte med rådgivning og tilbedelse.

GSAM 328Det første leirmøtet i Wright, Michigan

GSAM 328.1Det første leirmøtet ble avholdt i Wright, Michigan, 1.–7. september 1868. Disse viktige allmenne samlingene av vårt folk har vokst i en slik grad at det hvert år avholdes over femti leirmøter i ulike deler av misjonsfeltet. Disse leirmøtene avholdes ikke bare i Amerika, men også i Europa, Australia, New Zealand og Sør-Afrika.

GSAM 328.2Den største samlingen av denne typen som noensinne er blitt avholdt av vårt folk, fant sted i 1893 i Lansing, Michigan. På denne store samlingen bodde det 3 400 mennesker i over 500 familietelt. Over 150 000 yards med teltduk ble brukt til å bygge de ulike teltene i leiren.

GSAM 328Redning fra en jernbaneulykke

GSAM 328.3Dagen etter at beslutningen om å kjøpe vårt første 60-fots telt ble tatt (23. mai 1854), skulle pastor White og hans kone, som da befant seg i Jackson, Michigan, legge ut på reisen til Wisconsin, hvor de skulle arbeide en stund. Vi tilbrakte ettermiddagen hos D. R. Palmer, bare en kort avstand fra stasjonen. Flere ganger i løpet av ettermiddagen sa pastor White: «Jeg har en merkelig følelse når det gjelder å legge ut på denne reisen; men, Ellen, vi har en avtale, og vi må dra. Hadde jeg ikke hatt denne avtalen, ville jeg ikke dratt i kveld.»

GSAM 328.4Da kvelden falt på, like før toget skulle ankomme, hadde vi en bønnestund. Alle virket ledet til å be for pastor Whites og hans kones sikkerhet på denne reisen. Da vi reiste oss, uttrykte pastor White sin tro på at Herren ville ta vare på dem og beskytte dem.

GSAM 328.5Klokka åtte fulgte jeg dem til toget for å hjelpe dem med å sikre seg seter og ordne bagasjen. Vi gikk inn i en vogn med seter med høy rygg, som på den tiden ble kalt en «sovevogn». Fru White sa: «James, jeg kan ikke bli i denne vognen, jeg må ut herfra.» Jeg hjalp dem med å finne et sete midt i neste vogn. Fru White satte seg ned med bagasjen i fanget, men sa: «Jeg føler meg ikke hjemme på dette toget.» Klokken ringte, og etter å ha sagt et hastig «Farvel» til dem, dro jeg snart til Cyrenius Smith for å overnatte der.

GSAM 329.1Rundt klokken ti ble vi alle svært overrasket da vi hørte pastor White, som vi antok var godt på vei mot Chicago, banke på døren. Han fortalte at toget hadde sporet av tre engelske mil vest for Jackson; at det meste av toget, inkludert lokomotivet, var fullstendig ødelagt; men selv om flere hadde omkommet, hadde han og fru White sluppet unna uten skader. Han skaffet seg snart en hest og vogn, og sammen med Abram Dodge dro han for å hente fru White, som pastor White hadde båret et stykke i armene sine, over et vått, sumpete område og over en liten bekk, til et trygt sted, vekk fra ulykkesstedet.

GSAM 329.2Tidlig neste morgen dro jeg sammen med herr Dodge for å se på vrakrestene. På et sted der veien korser jernbanesporet på skrå, hadde en okse lagt seg ned for å hvile rett på sporet. Lokomotivet hadde ingen kvegfanger, og da det traff dyret, ble det kastet av sporet til venstre. Ved det første støtet da lokomotivet traff bakken, hoppet bagasjevognen, som inneholdt pastor Whites koffert med bøker, helt av sporet og ble ikke skadet; samtidig ble passasjervognen bakerst i toget koblet fra resten av toget uten menneskelig hjelp og stoppet rolig på sporet. Lokomotivet og tenderen kjørte på bakken utenfor sporet i omtrent seks til åtte rod, før lokomotivet traff en eikestubbe med en diameter på rundt tre fot. Togets kraft var så stor at lokomotivet veltet med bunnen opp, og baksiden av tenderen svingte rundt på tvers av sporet. Hoveddelen av toget, som kjørte med full fart, traff dette vraket av lokomotivet og forårsaket dermed et nytt støt. Den første vognen som traff lokomotivet var en ekspressvogn, som ble knust til ved. Den, sammen med innholdet, utgjorde en haug med vrakgods som lå stablet oppå og rundt tenderen. Den neste var en andreklassevogn med atten passasjerer, hvorav én omkom, mens alle de øvrige ble mer eller mindre skadet. Denne vognen ble delt i to da sovevognen kjørte rett gjennom den. Den fremre delen av sovevognen ble knust i stykker, og setet der fru White ikke følte seg trygg nok til å bli sittende, ble fullstendig knust.

GSAM 330Bevis på guddommelig frelse

GSAM 330.1Da vi så på vraket, og deretter vognen som pastor White og hans kone reiste i på ulykkestidspunktet, som sto stille for seg selv, omtrent femten rod unna vraket, følte vi i våre hjerter at Gud hørte bønnen, og hvem vet om han ikke sendte sin engel for å koble fra den vognen, slik at hans tjenere kunne unnslippe uskadd? Denne tanken gjorde spesielt sterkt inntrykk på oss da bremsemannen sa at han ikke hadde koblet den fra, og dessuten at det ikke var noen på plattformen da det skjedde, og at det var et mysterium både for ham selv og for hele togpersonalet hvordan det hadde skjedd; og det som var enda mer mystisk for dem, var at koblingen og bolten begge var intakte, og at bolten med kjettingen lå på plattformen til den forulykkede vognen, som om den var blitt plassert der av en forsiktig hånd.

GSAM 330.2Om kvelden den 24. var sporet ryddet såpass for vrakrester at togene kjørte som vanlig, og pastor White og fru White gikk igjen om bord i vognene og kom trygt frem til avtalen sin i Wisconsin.

GSAM 330Motstanderne ble irettesatt

GSAM 330.3Det var ikke bare «glatt seiling» for det gamle Israel. De hadde fiender utenfor som søkte å hindre deres fremgang ved hvert eneste skritt. Den «blandede folkemengden» og de uinnviede innenfor leiren var ferdige redskaper, gjennom hvilke Satan søkte å vekke misnøye, strid, murring og opprør. Det faktum at Guds velsignende hånd var med de som stolte på ham, og at seier fulgte deres innsats, var et bevis på at dette folket hadde funnet nåde i hans øyne – at Herrens hånd ledet dem.

GSAM 331.1Slik har det også vært med fremveksten og utviklingen av den tredje engels budskap; dets fremgang har ikke skyldtes at de fremlagte sannhetene har vært noe som appellerer til menneskets naturlige hjerte. Tvert imot står selve budskapets sentrale sannhet – Herrens sabbat – i konflikt med egoistiske, verdslige interesser, og skiller dem som adlyder den fra verdens gjøremål to dager i uken. Saken om den nåværende sannheten har hatt sine ytre fiender, som har vært besluttsomme og utholdende i sine bestrebelser på å undergrave verket. Om dem kan det sies, med salmistens ord: «Hadde ikke Herren vært med oss -- så sie Israel- hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod op imot oss, da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var optendt imot oss.»²

GSAM 331.2Fra tid til annen har det dukket opp egoistiske og misfornøyde personer i våre rekker, som har fortalt om hvilke store ting som ville bli gjort når deres mål var oppnådd; men som et irrlys har deres lys for lengst sluknet. Saken om den nåværende sannheten har imidlertid sikkert og støtt spredt seg rundt om i verden og vunnet i stabilitet og styrke med hvert fremskritt.

GSAM 331Pastorene Stephenson og Hall

GSAM 331.3I løpet av sommeren 1855 forsøkte pastorene Stephenson og Hall å skape et opprør i delstaten Wisconsin. Det var velkjent blant de ledende brødrene at de hadde ønsket å sette alle andre punkter i vår tro på prøve ved hjelp av sin «kommende tidsalder»-lære, og at de var svært opptatt av at syvendedags-adventistene skulle undervises i læren om prøvetiden etter Kristi gjenkomst.

GSAM 331Profeti om dem

GSAM 331.420. november 1855 fikk fru White et syn på deres fremgangsmåte, med en profeti om det endelige utfallet med følgende ord: «Tror du, svake menneske, at du kan hindre Guds verk? Svake menneske, én berøring av hans finger kan slå deg til jorden. Han vil tåle deg bare en liten stund.»

GSAM 332.1Våre motstandere har sagt at dette var et syn som forkynte at disse mennene snart skulle dø, og siden de levde i flere år, hadde synet ikke gått i oppfyllelse. Det står ingenting i synet om at de skulle dø. De ble vist i rollen som menn som søkte å hindre arbeidet med Den tredje engels budskap. Mens de ble informert om hvor lett det ville være for Gud å stoppe dem, blir det lagt til: «Han vil tåle deg bare en liten stund.» Hva gjorde de? — I stedet for å lykkes i sin kamp, slik de hadde forventet, så det ut til at de ble overlatt til å famle seg frem i mørket. I løpet av noen få uker ga de helt opp sabbaten og vendte seg mot den. De hadde håpet å danne et «kommende tidsalder»-parti, med seg selv som ledere. I stedet for å lykkes med dette, mistet de fullstendig grepet om vårt folk ved å gi opp sabbaten. Dermed ødela de fullstendig det de opprinnelig hadde planlagt å gjøre, gjennom sin egen fremgangsmåte. Vårt folk sa: «Sannelig, Gud har ‘tålt dem bare en liten stund.’»

GSAM 332En trist livsavslutning

GSAM 332.2Når det gjelder utfallet for disse to mennene, kan det være på sin plass å gjengi noen uttalelser om deres triste skjebne, som ble fremsatt av deres egne brødre, «kommende tidsalder»-troende, som de var tilknyttet etter at de hadde forlatt sabbaten. For trettisju år siden ble herr Hall noe dement (forårsaket av hjerneskade), og årsaken til denne tilstanden var tapet av en betydelig del av formuen gjennom svindel fra andres side. Han led under vrangforestillingen om at hvis han gikk utendørs, ville han bli flattrykt eller presset ned mot jorden. Han er ufarlig, men har selvfølgelig i alle disse årene vært fullstendig uegnet til predikantarbeid i noen som helst stilling.³

GSAM 332.3Pastor Stephenson har vært død i omtrent seksten år. I flere år før sin død var han sinnsforvirret (gal), men ikke farlig for andre. Før han ble slik, utnyttet han den friheten han trodde han hadde gjennom den lovløshetsteorien han hadde tilsluttet seg, og forlot sin egen kone – en kvinne som ikke ble beskyldt for noen brudd på dyd (han kunne bare oppnå skilsmisse ved å ansette en uærlig advokat) – og giftet seg med en annen kvinne som var mye yngre enn hans tidligere kone. Denne handlingen var et så åpenbart brudd på moral at hans egne brødre i «kommende tidsalder»-bevegelsen misbilliget hans fremgangsmåte og ikke lenger tillot ham å forkynne for dem.

GSAM 333.1Uttalelsene fra deres egne brødre om disse mennenes siste dager uttrykker den dypeste medlidenhet; likevel er dette de uforfalskede fakta, som fremstilles uten ondskap eller fordommer. Med dette overlater vi det til leserne å trekke sine egne konklusjoner med hensyn til den fysiske anvendelsen av vitnesbyrdet.

GSAM 333Pastor J. H. Waggoner tar imot budskapet

GSAM 333.2I året 1852 tok pastor J. H. Waggoner, som hadde drevet en lokalavis i Wisconsin, imot den nåværende sannheten, og året etter viet han seg fullt og helt til tjenesten. I 1857 skrev han to svært viktige pamfletter på omtrent to hundre sider hver. Den første av disse hadde tittelen The Nature and Tendency of Modern Spiritualism, og den andre A Refutation of the Age-to-Come. Den førstnevnte har ikke bare vært et middel til å redde mange fra å falle i denne Satans felle, men har, med Guds velsignelse, åpnet øynene til mange som ikke visste hva de skulle tro om disse moderne manifestasjonene.

GSAM 333.3Hans Refutation of the Age-to-Come er en svært fullstendig avsløring av de falske teoriene om en prøvetid for syndere etter vår Herres gjenkomst. Det er en så fullstendig tilbakevisning av denne læren at den ikke bare har forblitt ubesvart, men vi har heller aldri observert noe forsøk på å svare på den. Boken redegjør på en svært klar og konsis måte for Kristi stilling som prest på sin Fars trone (hans Melkisedek-presteskap) i den nåværende tidsalder, og den stillingen han vil innta på sin egen trone i sitt fremtidige evige rike – en trone som ikke vil være knyttet til noe formidlerpresteskap.

GSAM 334.1Senere skrev pastor Waggoner en tredje pamflett av omtrent samme omfang, med tittelen The Atonement in the Light of Reason and Revelation. Omkring år 1884 ble denne revidert og utvidet til et bind på rundt 400 sider. Det er en klar og konsis avhandling om det emnet som tittelen angir.

GSAM 334.2Fra dette tidspunktet var han tett knyttet til forlagsvirksomheten, både som forfatter og redaktør. Han fortsatte også sin tjeneste, og tilbrakte sine siste år i Europa.

GSAM 334.317. april 1889 gikk han plutselig bort i Basel i Sveits, like etter å ha fullført sin siste bok, From Eden to Eden. Den 16. hadde han arbeidet en hel dag med å skrive, og skrev følgende i dagboken sin: «Har hatt en hard arbeidsdag.» Fra rapporten om hans dødsfall, utarbeidet av europeiske brødre, fremgår følgende detaljer:—

GSAM 334.4«Om morgenen den 17., rundt halv seks, falt han død om i kjøkkenet sitt, uten et øyeblikks forvarsel, av hjertestans. Han hadde arbeidet svært hardt for å fullføre den engelske utgaven av sin nye bok, og han regnet med å reise til London den påfølgende søndagen for å arbeide med prosjektet der, før han skulle returnere til Amerika den kommende sommeren.»

GSAM 334.5Fra 1854 hadde pastor Waggoner kontinuerlig og fremtredende stått frem for offentligheten i forsvaret av sannheten, både fra prekestolen og i pressen. Da han døde, var han nesten 69 år gammel. Han ble begravet i Basel 20. april. Slik falt enda en av de tidlige arbeiderne i saken på sin tjenestepost.

GSAM 334Troshelbredelse

GSAM 334.6Tidlig på våren 1858 hadde fru White vært svært plaget i flere dager og var sengeliggende i en nesten hjelpeløs tilstand. En kveld, like før midnatt, besvimte hun; familien prøvde alle midler de kjente til for å bringe henne til bevissthet igjen, men deres forsøk mislyktes. Hun forble i denne tilstanden i over en halv time, da pastor Andrews og jeg selv ble hastig tilkalt av pastor White for å delta i en bønnestund. Som svar på de inderlige bønnene som ble fremsatt ved hennes sengekant, brakte Herren henne barmhjertig tilbake til bevissthet og gjenopprettet hennes vanlige helse. Mens hun priste Gud, ble hun ført bort i et syn, mens hun fortsatt lå i sengen. Noen av de tingene som ble vist henne i dette synet, kan leses i «Testimony for the Church», nr. 5.

GSAM 335En bemerkelsesverdig fysisk manifestasjon

GSAM 335.1En særegen fysisk manifestasjon var knyttet til dette synet, som vi vil rette spesiell oppmerksomhet mot. Pastor White og jeg selv satt på den ene siden av sengen, og pastor Andrews på den andre siden. Hendene hennes var vekselvis foldet over brystet eller beveget seg sammen med armene på hennes vanlige frie og grasiøse måte mot de forskjellige scenene hun så. Den øvre delen av kroppen hennes var løftet opp fra sengen, slik at det var et mellomrom på omtrent åtte eller ni tommer mellom skuldrene hennes og puten. Med andre ord var kroppen fra hoftene og oppover bøyd i en vinkel på omtrent tretti grader. Og i den stillingen forble hun så lenge synet varte, det vil si i tretti minutter. Ingen kunne naturlig innta den stillingen uten støtte fra hender og armer, og enda mindre holde seg der i så lang tid. Her var det igjen et bevis på at en kraft hun ikke hadde kontroll over, var knyttet til synet.

GSAM 335En annen profeti

GSAM 335.2Den 1. oktober 1858 ble det avholdt et allmøte av pastor og fru White og undertegnede i Rochester, New York. Etter dette møtet fulgte undertegnede dem på en reise gjennom delstaten New York og delstatene i Ny-England. En sabbat fikk fru White et syn der hun blant annet ble vist at Satan på et eller annet sted under den planlagte reisen ville utføre et kraftig angrep mot henne, og at pastor White og jeg måtte holde fast ved henne i tro, og at Herren ville frelse henne.

GSAM 336Fru Whites lidelse

GSAM 336.1Her var det igjen en profeti om hva som skulle skje. Det videre forløpet vil vise hvor nøyaktig den gikk i oppfyllelse. Den første sabbaten etter møtet i Rochester var vi i Roosevelt, og den neste sabbaten i Brookfield i Madison County. Uken etter holdt vi møter i det romslige kjøkkenet til herr Ballou i Mannsville i Jefferson County. Mens vi reiste med tog fra Brookfield til Mannsville, ble fru Whites ansikt betent rett under øynene. Dette var så smertefullt at da vi nådde Mannsville, var hun nødt til å legge seg til sengs. Betennelsen forverret seg i to dager, noe som fratok henne søvnen og hindret henne i å delta på møtene. Hodet hennes var så oppsvulmet at begge øynene var lukket, og ansiktet hennes var så vansiret at det ikke lenger lignet et menneskes. Midt i all denne uutholdelige smerten og den ekstreme nervøsiteten, forårsaket av søvnmangel, kjempet fienden hardt for å få henne til å murre mot Gud. Slik fortsatte det helt til de avtalte møtene var over.

GSAM 336.2Etter at møtene var avsluttet, sa pastor White til meg:

GSAM 336.2«Bror John, dette er nettopp det angrepet fra Satan mot min kone som vi ble advart om i Rochester. Du husker vel løftet som ble gitt der, om at hvis vi sammen tok tak og støttet henne i troen, uten å gi slipp et øyeblikk når kampen kom, ville fiendens makt bli brutt, og hun ville bli frelst. La oss gå inn med en gang og ha en bønnestund.»

GSAM 336Befrielse som forutsagt

GSAM 336.3Vi gikk straks inn i rommet der fru White lå sengeliggende, og begynte å be inderlig for henne, mens brødrene i rommet der vi hadde holdt møtene, forble i stille bønn. Omtrent ti minutter etter at vi begynte å be, kom Herrens kraft ned og fylte rommet. Fru White ble øyeblikkelig befridd fra all smerte og ba straks om mat. Dette var rundt klokken fem på ettermiddagen. Klokken syv hadde hevelsen i ansiktet hennes forsvunnet helt, og hun deltok på møtet den kvelden, tilsynelatende like frisk som alltid.

GSAM 337.1På innbyggernes anmodning ble det holdt en tale om kvelden om «De helliges arv», og ved slutten av denne holdt fru White en formaning. Mens pastor White var ute sammen med sin lille sønn, W.C. White, ble hun ført bort i et syn foran den store forsamlingen. Noe av det som ble vist henne på det tidspunktet, kan leses i den avsluttende artikkelen i Testimony Number 5, datert Mannsville, N.Y., 21. oktober 1858.

GSAM 337.2Den lettelsen fru White opplevde ved den ovennevnte anledningen var like virkningsfull som det var blitt forutsagt i synet hun fikk i Rochester. Ingen vanskeligheter av den typen oppstod igjen på den reisen, og vi oppnådde en strålende seier for sannheten overalt.

GSAM 337Forutsigelse av den amerikanske borgerkrigen

GSAM 337.3På sabbat den 12. januar 1861, nøyaktig tre måneder før det første skuddet ble avfyrt mot Fort Sumter (noe som egentlig var starten på krigen som resulterte i frigjøringen av 4 000 000 afrikanske slaver i Amerika), ble syvendedags-adventistenes forsamlingshus i Parkville, Michigan, innviet. Gudstjenesten ble overværet av pastor White og hans kone, pastor Waggoner, pastor Smith og undertegnede. Ved avslutningen av pastor Whites preken holdt fru White en gripende formaning, hvoretter hun satte seg i en stol. I denne stillingen ble hun ført bort i et syn. Huset var fylt til randen av mennesker, og det var virkelig en høytidelig stemning. Da hun kom ut av synet, reiste hun seg, så seg rundt i huset og sa:—

GSAM 338.1«Det er ikke en eneste person i dette huset som engang har drømt om den ulykken som skal ramme dette landet. Folk gjør narr av South Carolinas utmeldelsesvedtak, men jeg har nettopp fått vist at et stort antall stater kommer til å slutte seg til den staten, og det vil bli en forferdelig krig. I dette synet har jeg sett store hærer fra begge sider samlet på slagmarken. Jeg hørte kanonene buldre og så døde og døende overalt. Så så jeg dem storme frem i nærkamp [og stikke hverandre med bajonetter]. Deretter så jeg slagmarken etter slaget, helt dekket av døde og døende. Så ble jeg ført til fengsler og så lidelsene til de nødlidende, som var i ferd med å svinne hen. Deretter ble jeg ført til hjemmene til dem som hadde mistet ektemenn, sønner eller brødre i krigen. Jeg så deres fortvilelse og smerte.»

GSAM 338.2Så så hun seg langsomt rundt i huset og sa: «Det er noen i dette huset som vil miste sønner i den krigen.»

GSAM 338Fru Ensigns vitnesbyrd om synene

GSAM 338.3Som en bekreftelse på det ovennevnte faktum, og som bevis på at spådommen ble gitt på den angitte dagen, og som en illustrasjon på hvordan menigheten forsto den og spredte den, gis følgende vitnesbyrd:—

GSAM 338.4«Dette bekrefter at jeg bodde i St. Joseph County, Michigan, i januar 1861, omtrent seks engelske mil fra Parkville. Jeg var ikke adventist. Den 12. dagen i den måneden dro flere av mine naboer til Parkville for å delta på møter. Da de kom hjem, fortalte de meg at det var en kvinne på møtet som var i transe, og som sa at det ville komme en forferdelig krig over USA; at store hærer ville bli mobilisert på begge sider, både i Sør og i Nord, og at mange ville lide i fengsler; og at mange familier ville oppleve hard nød som følge av å miste ektemenn, sønner og brødre i krigen; og at det var menn i huset som ville miste sønner i den krigen.» Underskrevet: «Martha V. Ensign, Wild Flower, Fresno County, California, 30. januar 1891.»

GSAM 339.1I forbindelse med profetien om denne fryktelige krigen uttalte fru White videre at syvendedags-adventistene «ville bli satt i trange kår som følge av krigen, og at det var alles plikt å be inderlig om at de måtte få visdom til å vite hva de skulle gjøre i de prøvelsesfulle tider som lå foran dem.»

GSAM 339Omfanget av borgerkrigen

GSAM 339.2På det tidspunktet da synet ble gitt, hadde befolkningen i Nord generelt sett liten eller ingen forestilling om den forestående krigen. Selv president Lincoln, tre måneder senere (12. april 1861), da flere stater hadde sluttet seg til South Carolina i dens utmeldelsesvedtak, og det første skuddet ble avfyrt mot Fort Sumter, innkalte bare 75 000 menn, og disse for en kort periode på tre måneder.

GSAM 339.3Det totale antallet soldater som var innrullert på unionssiden under krigen, var 2 859 132. Encyclopedia Britannica oppgir at «den konfødererte hæren ved begynnelsen av 1863 talte rundt 700 000 menn», men at det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange som totalt var innrullert. Den anslår antallet falne til «rundt 300 000 menn». Noen av de nyere leksikonene anslår tapene på unionssiden (av de som ble drept i kamp, eller som døde av skader eller sykdommer pådratt i felten eller i fangeleirer) til 359 528. Om gjelden på unionssiden sier Britannica:—

GSAM 339.4«Gjelden nådde sitt høyeste nivå 31. august 1865 og beløp seg til 2 845 907 626,56 dollar. Omtrent 800 000 000 dollar av inntektene var også blitt brukt, hovedsakelig på krigen; delstater, byer, fylker og tettsteder hadde brukt sine egne skatteinntekter og pådratt seg egne gjeldsforpliktelser til krigsformål; utbetalingene til pensjoner vil trolig til slutt beløpe seg til 1 500 000 000 dollar. Konføderasjonens utgifter kan aldri fastslås, og verdien av eiendommene som ble ødelagt av de føderale hærene og av konføderasjonens hærer, kan knapt anslås; og pengeverdien (2 000 000 000 dollar) av slavene i Sørstatene ble utslettet av krigen. Alt i alt, selv om krigskostnadene ikke kan beregnes nøyaktig, er 8 000 000 000 dollar et moderat anslag.»⁴

GSAM 340En ytterligere bekreftelse av synet

GSAM 340.1Når det gjelder profetien om at mennene i forsamlingshuset i Parkville skulle miste sønner i krigen, vil jeg bare opplyse at jeg høsten 1883 møtte den eldste i Parkville-menigheten, som også var eldste i januar 1861 da synet ble gitt; og jeg spurte ham om han husket utsagnet fra fru White da hun fortalte om synet angående krigen. «Ja,» sa han, «det gjør jeg.» «Kan du fortelle meg hvor mange du kjenner til som var i huset den dagen og som mistet sønner i krigen?» Han husket straks navnene på fem og sa: «Jeg vet at disse var der, og at de mistet sønner i krigen; og hvis jeg var hjemme, der jeg kunne snakke med mine folk, kunne jeg gi deg flere navn. Jeg tror,» fortsatte han, «at det var fem til, i tillegg til dem jeg har nevnt.»

GSAM 340.2Fire år og mer med iherdig kamp fra Sørstatenes side, inntil nesten halvparten av alle de mobiliserte styrkene gikk tapt ved død i kamp eller av sykdom, viser en slående oppfyllelse av ovennevnte spådom.

GSAM 340Slaveri og krigen

GSAM 340.3Da fru White fortalte om et syn hun fikk 4. januar 1862, sa hun:—

GSAM 340.4«Tusenvis har blitt overtalt til å verve seg i den tro at denne krigen skulle utrydde slaveriet; men nå som de er på plass, oppdager de at de har blitt lurt, at formålet med denne krigen ikke er å avskaffe slaveriet, men å bevare det slik det er.»

GSAM 341.1Det foregående ble gitt på et tidspunkt da soldatene ble pålagt å bistå i arbeidet med å returnere alle slaver som hadde rømt til unionslinjene til sine herrer, og soldatene blir gjengitt som om de sier: «Hvis vi lykkes med å slå ned dette opprøret, hva har vi da oppnådd?» De svarer nedslående: «Ingenting. Det som forårsaket opprøret, er ikke fjernet. Slaverisystemet, som har ødelagt vår nasjon, får lov til å leve videre og vekke et nytt opprør.» Disse ordene, hentet fra Testimony No. 7, der en gripende beretning om krigen gjengis i sin helhet under overskriften «Slaveri og krigen», sier ikke at slaveriet aldri ville bli avskaffet, men beskriver situasjonen slik soldatene så den den gang. Litt lenger frem i det samme vitnesbyrdet finnes følgende spådom:—

GSAM 341Spådom om seier for Nordstatene

GSAM 341.2«Og likevel blir det utlyst en nasjonal faste! Herren sier: ‘Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?’ Når vår nasjon overholder den faste som Gud har valgt, da vil han ta imot deres bønner når det gjelder krigen; men nå når de ikke frem til hans ører.»

GSAM 341.3De som er kjent med krigens historie, er klar over nederlagene, katastrofene, forsinkelsene osv. knyttet til Nordstatenes forsøk på å beseire de sørlige styrkene frem til frigjøringserklæringen ble utstedt – 1. januar 1863. Hvor raske var da erobringene fra den tiden og frem til krigens slutt! Hvor tydelig var det ikke, for dem som fulgte med på arbeidets fremgang, at profetien fra 4. januar 1862 gikk i oppfyllelse. Etter at byrdene ble løftet, ble trelldommen løsnet og åket brutt for slaven! Hvor tydelig var det ikke at Gud hørte sitt folks bønner og velsignet innsatsen for å avslutte krigen da de valgte den fasten som var ham til behag!

GSAM 342Vitnesbyrd fra tidligere guvernør St. John

GSAM 342.1I en tale holdt av tidligere guvernør John P. St. John fra Kansas i Ottawa, Illinois, som jeg hørte på ettermiddagen den 29. juni 1891, kom han med følgende uttalelse:—

GSAM 342.2«Jeg har aldri vært så skuffet som da [konføderatene] slo oss ved Bull Run. Men det hele var en del av Guds plan. Hadde vi slått [konføderatene], ville politikerne ha kokt sammen en fredsavtale, og Unionen ville ha fortsatt med slaveriet, og vi ville hatt det i dag. I to år hadde [konføderatene] overtaket; men etter at Lincoln utstedte den berømte frigjøringserklæringen, hadde vi vendt oss over på Guds side, og kunne ikke tape.»